1. Dekk
Før John Dunlop konstruerte luftfylte dekk i 1887, var syklistene avhengige av trehjul med jernbånd. Du kan sikkert forestille deg hvor behagelig det var å sykle. I 1891 oppfant Édouard Michelin dekk som gjorde det mulig å fjerne og reparere en punktert slange. På denne måten ble det såkalte «clincher-dekket» skapt, som de fleste syklister foretrekker i dag. Utviklingen har imidlertid ikke stoppet opp, og det kommer stadig nye forbedringer. Ingeniørene har gjort dekket mer motstandsdyktig mot punktering eller funnet opp en krokperle som gjør at dekket kan kjøres med høyere trykk, men konseptuelt sett har det vært en kontinuerlig utvikling snarere enn en sprellvis endring. I dag ser vi at slangeløse dekk så smått er på vei inn i enkelte profflag, også innen landeveissykling. Vil slangeløse dekk bli den neste standarden? Det får vi snart se.
2. Gir og giring
Relevansen av å skifte gir er tydelig for alle syklister, for de skifter gir like ubevisst som de pusser tennene. Prinsippene er enkle. Tannhjul i ulike størrelser gjør det mulig å sykle i ulike hastigheter avhengig av syklistens innsats. Bare ved å legge inn et passende gir kan vi sykle på nesten alle veier, uansett hvor bratte de er. Antydninger til det vi i dag kaller derailleurgir dukket opp på 1800-tallet, da syklister oppfant systemer som gjorde det mulig å skifte mellom to gir på bakhjulet ved å bevege kjedet ved hjelp av en metallstang.
Siden den gang har det blitt gjort flere forsøk på forbedringer, men den virkelige forandringen kom først med parallellogramgirene med kabelskift tidlig på 1900-tallet. Det franske ordet derailleur, som stammer fra en togavsporing, ble for øvrig først brukt i 1930. Syv år senere fikk giret sin premiere i Tour de France. For første gang kunne syklistene bruke derailleur til å skifte gir uten å måtte skifte hele bakhjulet. Andre milepæler var Shimanos introduksjon av indekserte gir på 1980-tallet, som muliggjorde raskere og mer nøyaktig giring, og introduksjonen av elektroniske gruppesett i 2000.
3. Klikkpedaler
Mens de fleste vanlige syklister er fornøyde med platepedaler, har syklister som ønsker bedre ytelse, i årevis brukt fjærpedaler utstyrt med tåklips og tåstropp for å gjøre syklingen mer effektiv. Vendepunktet kom i 1984 da det franske selskapet Look begynte å selge sine første kommersielle klikkpedaler. I utviklingen av pedalene brukte designerne prinsippene fra skibindinger og overvant konkurrentenes fåfengte og til tider farlige forsøk. Den allmenne tvilen om systemets sikkerhet og brukervennlighet forsvant helt etter at Bernard Hinault vant Tour de France 1985 med Look PP65-pedaler.
4. Hydrauliske skivebremser
Mens terrengsyklister tok i bruk skivebremser da konstruksjonen ble redusert til en fornuftig størrelse og vekt, tok det betydelig lengre tid før landeveissyklister begynte å vurdere fordeler og ulemper. Til tross for at tester uomtvistelig viste at felgbremser var dårlige og ineffektive, holdt landeveissyklistene fast ved dem og fremhevet deres eleganse. Profesjonelle sykkelryttere opplevde en lignende historie, der fordommene om skivebremsenes risiko dominerte og gjorde dem for farlige til å bli en standard. Motstanderne innvendte at bruk av ulike typer bremser kunne føre til kaos i feltet.
Konkurrentene var med rette bekymret for at ulike bremselengder ville føre til kollisjoner, og derfor var skivebremser lenge ikke tillatt i løp. Rytterne var også redde for å bli brent av varme skiver i en krasj. Gjennombruddet kom etter at UCI tillot skivebremser i cyclocross-ritt. I 2012 utviklet Colnago, i samarbeid med Formula, de første skivebremsene for landevei med betegnelsen C59. Det som for 11 år siden var en kilde til forundring og til og med avsky, har blitt standard. Noen selskaper har til og med gått bort fra felgbremser i det hele tatt. Til tross for puristenes og nostalgikernes protester er felgbremsene i ferd med å bli like utdaterte som flint og stål.
5. STI-spaker
Frem til 1990, da Shimano introduserte sitt revolusjonerende STI-system (Shimano Total Integration), måtte vi stadig lete etter spaker på skrårøret for å skifte gir. Innovasjonen besto i å samle bremse- og girspakene i ett stykke. Ikke bare var det plutselig ikke lenger nødvendig å ta hendene av styret for å skifte gir, men de nye hoodsene gjorde det også mer komfortabelt å holde i styret på lange sykkelturer.
6. GPS-sykkelcomputere
På 1990-tallet lengtet alle syklister etter sykkelcomputere som viste distanse og hastighet med store digitale tall på displayet. Mengden data som samles inn har økt i løpet av utviklingen, men den virkelige forandringen var introduksjonen av datamaskiner med GPS. GPS-enheter kan registrere en mengde informasjon om syklingen uten at det er nødvendig med en magnet på sykkelen og en sensor på gaffelen. Muligheten for å dele dataene på internett gjorde selv en vanlig sykkeltur til et virtuelt kappløp med andre syklister. Er det noen her som sykler uten en rute som er sikkert planlagt med GPS-navigasjon?
7. Karbonfiber
Syklister har alltid vært opptatt av å redusere vekten, siden det er vondt å bære for mye vekt. Sykkelvekten ble betydelig redusert etter at produsentene oppdaget fordelene med aluminiumsrammer og -felger. Men det var først da teknologien gjorde det mulig å lage karbonfiberrammer, at det ble mulig å slanke seg betraktelig.
Karbonfiberrammer er lette, og teknologien gjør det mulig å lage aerodynamiske former som blir mer og mer populære både i tempospesialer og i stadig flere vanlige landeveisrammer. Den samme teknologien gjør det også mulig å produsere ultralette og aerodynamiske styrer, setepinner, felger og andre komponenter. Dermed er sykler som veier mindre enn sju kilo ikke lenger noe man bare fantaserer om.
8. Hurtigkobling
Under et ritt i Dolomittene i november 1927 opplevde den italienske syklisten Tullio Campagnolo en stor skuffelse. På grunn av kuldegrader og snø fikk han for trange hender til å løsne sommerfuglskruene for å skifte bakhjul. Frustrasjonen og hjelpeløsheten fikk ham til å finne opp en hurtigkoblingsmekanisme. Det opprinnelige designet fra 1930 lignet på mekanismen vi bruker i dag, og gjør det mulig for både profesjonelle og amatører å skifte hjul raskt.
9. Lycra
Sykkeltøy i lycra er lettere, mer pustende og mer tettsittende enn forgjengeren i ull. Selv om vi i dag ser et comeback for ulltrøyer, har Lycra, som ble utviklet i 1958 av DuPont, fortsatt mange fordeler og fans, og selv om ull er i ferd med å gjøre seg bemerket innen sykkeltrøyer, er Lycra fortsatt den klare vinneren når det gjelder sykkelshorts. Lycra-shorts er flotte og aerodynamiske, samtidig som de reduserer luftmotstanden og øker komforten. Er det noen som gir opp å bruke Lycra? Vi tror ikke det.
