Se for deg at året er 1984, og du ser på premiesermonien for Tour de France. Dette er første gang en mann og kvinne står sammen på pallen som vinner av rittet.
To år senere er Larent Figno, mannen som vant Tour de France i 1984 fortsatt i verdenstoppen i sykkel. Situasjonen for Marianne Marti, kvinnen som vant Tour de France samme år er noe annerledes. Marianne har lagt opp syklingen og jobber to jobber for å kunne betale gjeld. Selv om den nye hverdagen er tøff, så angrer hun ikke på noen ting. Hun vil alltid stå som den første vinneren av Tour de France Féminin, et ritt som det nesten ikke ble noe av.
Kvinner i Touren: En kontroversiell ide
I 1983 kom en av Tour de France arrangjøren Felix Levitan opp med et forslag. Forslaget dreide seg om en egen Tour de France for kvinnene. Det ble en debatt rund forslaget, og den franske befolkningen var ikke så positive til ideen. Vinneren fra 1983 Larent Figno kom med denne uttalelsen: «Jeg liker kvinner, men jeg liker å se dem gjøre noe annet.»
Heldigvis fikk Levitan pushet igjennom forslaget, og i 1984 ble kvinnenes egen Tour de France en realitet. Rittet skulle bestå av 18 etapper på totalt 1083 km. Det nederlandske landslaget ble sett på som ett av de sterkeste lagene, med den sterkeste syklisten i Europa Heleen Hag på laget. Ingen viste noe om det amerikanske laget, og forventningene til dem var lave. Hvem skulle trodd at en underdog på det amerikanske landslaget var den som kom til å få mest oppmerksomhet de neste ukene.
Den gjemte stjernen på det amerikanske laget
På våren i 1984 hadde Marianne Martin blitt frisk fra anemi (blodmangel), bare et par måneder før Touren. Hun oppdaget sykkeltalente sitt på høyskolen og konkurrerte lenge på nationalt nivå.
Da Marianne hørt at det skulle arrangeres en egen Tour de France for kvinnene, visste hun at dette måtte hun sykle. Uten noen seier å vise til måtte hun snakkes seg til en plass på laget. Heldigvis fikk hun den siste av seks plasser på det amerikanske laget.
Sykkelen Marianne Martin vant Tour de France Féminin på i 1984.
Kapteinen på det amerikanske laget var Betsy King. Forventningene til King var store, og alle ble overrasket når Marianne ble nummer 3 på den første etappen. Tiltross for den bra starten for Marianne, ble hun kritisert for å være en dårlig lagspiller. Dette tok Marianne inn over seg og hun holdt seg ganske nøytral igjennom de neste 11 etappene.
Utfordrende Alpeetapper
12. etappe skulle vise seg å bli en helt avgjørende etappe for sluttresultatet på hele rittet. Etter å syklet over to Alpepass fikk Marianne virkelig kjenne på klatreegenskapene sine. Det viste seg at dette var noe hun behersket godt, og det resulterte i at hun kjørte fra alle sammen over den neste bakken. På det tidspunktet gikk det opp for Marianne at hun hadde en reel mulighet til å vinne hele rittet sammenlagt.
Plutselig begynte det amerikanske laget å få oppmerksomhet fra media. Etter noen tøffe dager i Alpene passerte Marianne den kjente profilen Heleen Hage i sammendraget. Ledelsen økte til over fem minutter, og Marianne fikk den gule ledertrøyen etter La Plagne etappen.
Go, Marianne Martin!
Like før den siste etappen prøvde Marianne å ringe hjem til faren sin, uten hell. Hun ville fortelle at han måtte skur på TVn for å se datteren sin vinne. Når Marianne krysset målstreken under the Arc of Triomphe hørte hun noen i publikum som ropte: «Go, Marianne Martin!» Det skulle vise seg at det var faren hennes, som hadde hoppet på et fly for å få med seg siste etappe.
Marianne tok imot trofét og 1000$ på pallen. Pengene delte hun med laget, før hun dro tilbake til Amerika. I 1986 sluttet Marianne med sykkel grunnet helseproblemer. Livet endret seg og hun begynte å jobbe for å kunne betale tilbake gjeld som hun hadde opparbeidet seg igjennom sykkelkarrieren.
